Hvem har ikke lyst til å komme på jobb, skru på pc’en, få en oppdatering rundt siste interne og eksterne utviklinger – som automatisk oppdaterer den eneste KPI’en man trenger – for å kjenne pulsen på sin egen organisasjon? KPI’en behøver ikke være perfekt, men den skal gjerne dekke de berømte 80 %. Resten kan vi flyte på med erfaring og dyktige mennesker rundt oss.
I noen bransjer eller virksomheter er det kanskje mulig å lage en perfekt KPI. Kanskje er det kombinasjonen av en råvarepris, omløpshastighet og kapitalbinding som sier oss om vi er på rett vei. For andre er det kombinasjoner av kroner/volum (eller kanskje motsatt siden vi ønsker å se en positiv utvikling) og salg siste periode som er den perfekte KPI. For de fleste andre er det derimot vanskelig å finne et enkelt måltall som vi kan styre etter. Resultatet blir at vi må forholde oss til et utvalg av forskjellige måltall, som i sum skal fortelle oss hvordan butikken går. Utfordringen da blir i første omgang å finne ut hvilke måltall som er vesentlige for oss. Har virksomheten en strategi eller virksomhetsplan som kan brytes ned til KPI’er? Det er en god start. Da kan vi videre få alle underavdelinger til å bygge sine egne målinger til noe som bidrar til den overordnede oversikten.
Dersom man får på plass en effektiv målstyring oppnår man flere fordeler. Jeg vil her nevne to eksempler:
- Du vil ha svar. Du vil alltid kunne forklare hvilke deler av prosessen som går godt og hvilke steder skoen trykker. Det grafiske bør i tillegg til dagens status inneholde historiske tall for å vise utviklingen, men også hvordan man utvikler seg i forhold til fastsatte mål
- Vi har nå lagt grunnlaget for hvordan hele organisasjonen kan se konkrete resultater av sine forbedringer. Ved at målstyringen er gjennomgående i hele organisasjonen vil alle medarbeiderne kunne se hvordan egne initiativer og prestasjoner påvirker resultatene. Erfaringen vår viser da økt eierskap blant alle, økt entusiasme, lavere sykefravær og bedre resultater. Det kan vi leve med.
Det forhindrer oss ikke fra å drømme om den perfekte KPI. Den ene. Kanskje den finnes.
Dårlige ordspill i tittelen til tross, aviser og andre medier har den siste tiden vært fulle av historier og artikler om ulike mennesker hvis store mål for helgen vi nettopp har lagt bak oss har vært å slite seg gjennom 54 km på ski. Hvor mange som går turen for å minne birkebeinernes ferd med den unge kongssønnen skal jeg ikke mene noe om, men det jeg imidlertid skal mene noe om et oppslag i e24 forrige fredag, forøvrig også gjengitt i Ukeavisen Ledelse. Organisasjonspsykolog Jan Christophersen er sitert på følgende utsagn:
“Lederen må legge ned masse tid på kropp, teknikk og utstyr som fremmer ham eller henne som en ensom, sterk, utholdende utøver, sier Christophersen, som synes ledere burde bruke mer tid på å utvikle seg som ledere”
Videre uttaler Christensen det at dersom norske ledere hadde lagt ned halvparten så mye innsats på å utvikle lederskap som de gjør på Birken, så ville norske ledere vært i verdenstoppen. Og at dette nok handler mer om ledernes behov for eksponering enn om å vise tydelig lederskap.
Grunnen til at man velger å gå ut med et slikt utspill vil jeg tro er den siste tids oppslag om hodejegere som anbefaler å sette deltakelse i Birken på CVen, og oppfattelsen om at deltakelse er en god metafor på lederskap. Om dette sier Christensen ”Det er jo bare tull og stemmer ikke. Lederskap handler om team og samarbeid”.
Jeg er enig med Christensen at det neppe bidrar til lederutviklingen å delta i Birken eller andre, tilsvarende styrkeprøver. Det jeg derimot mener Christensen enten misforstår eller velger å ikke legge vekt på, er at det kanskje ikke er lederutviklingen som er den viktigste effekten av å delta, og at det heller ikke er derfor lederne velger å bruke så mye tid på Birken. Jeg mener deltakelsen handler vel så mye om to andre ting. Christensen er inne på det ene, eksponering, det er vel ikke urimelig å tro at lederne mener at det å delta i en styrkeprøve, der enslige menn og kvinner på vei over fjellet kan gi assosiasjoner til Nansen og Amundsen, kan gi en positiv symboleffekt.
Og det er nettopp det jeg mener dette hovedsakelig handler om. Symboler. Ledere er mer enn bare en funksjon, de fyller noe mer enn bare det tekniske ved å lede sine ansatte og drive med teambuilding og samarbeid. Mye av det lederne gjør handler om mer enn bare rasjonelle handlinger og ting som kan knyttes til håndfaste resultater, slik blant annet Torodd Strand er inne på i sin bok, “Ledelse, organisasjon og kultur” (2007).
Når det å delta i fysiske styrkeprøver får så mye oppmerksomhet (blant annet godt hjulpet av Dagens Næringsliv og andre medier), blir det å delta i slike styrkeprøver nærmest en nødvendighet for toppledere. Grunnen er langt enklere enn de faktiske resultatene for lederskapet (og som Christensen er inne på, de er kanskje ikke så store). Det handler etter min mening hovedsakelig om å fremstå som legitim overfor sine omgivelser. I likhet med organisasjoner som adopterer nye trender innenfor organisasjonsformer og ledelse, uten nødvendigvis å implementere dem på et dypere plan - i følge sosiologene John Meyer og Brian Rowan (1977) nettopp for å fremstå som legitime i omgivelsenes øyne – så gjør lederne det som de ser at andre ledere gjør, de deltar i Birken og andre styrkeprøver. Det å delta i slike konkurranser har fått en mening ut over selve deltakelsen, det har rett og slett blitt institusjonalisert.
Også skal man vel heller ikke undervurdere effekten av det som konsernsjef i Terra, Stein Ole Larsen tar opp, “Vi er hundre fra Terra som går Birken. Jeg tipper at de fleste har hatt en mål (sic) om å slå meg, og de har de nok klart” (DN 22. mars). Hvem har vel ikke lyst til å slå sjefen?
Hva mener dere? Er det riktig å delta i Birken? Har det noen effekt? Følg og svar også på Erik Sontums twitterpoll her
