Konserter, fotballkamper og.. prosesskartlegging?

Inspirasjonen til dagens blogginnlegg kom på lørdag, under noe uvanlige omstendigheter, og fra uventet hold. Nemlig under en konsert med metallbandet Susperia. Uvanlig ikke fordi jeg ikke har vært på en slik konsert før, men uvanlig fordi jeg vanligvis ikke pleier å få inspirasjon til å skrive om akkurat prosesskartlegging mens jeg er på en slik konsert.

Denne gangen fikk jeg imidlertid det. Midt under et parti i konserten som involverte relativt mye hopping opp og ned, mens hodet gikk frem og tilbake. Publikum uttrykte sin fornøyelse med det de hørte, og de som stod på scenen så ut til å være relativt fornøyd de også. Så kom tanken snikende fra et sted langt der inne i underbevisstheten, og lurte på om ikke dette var en god idé. Tanken var relativt enkel, men likevel ikke, og dukket opp i form av et spørsmål. Hvordan skape like mye entusiasme for prosesskartlegging som musikere klarer på scenen? Og med gårsdagens seier i England (Liverpool – Portsmouth 4-1) friskt i minne, gjenskape det uforklarlige som gjør at så mange mennesker går av konseptene for å feire 22 spillere som løpet etter en ball, for å bruke en klisjé.

Selv som ansatt i en bedrift som har “Lidenskap for prosess” som slagord, vil jeg ikke påstå at jeg tror det er sannsynlig at jeg noen gang vil få oppleve at folk headbanger og hopper rundt i møterommet mens de pisker armen mot vedkommende som modellerer prosessen deres. Jeg er ikke sikker på at det ville vært veldig hensiktsmessig heller. Ikke vet jeg om det er grunn til å tro at kundene mine vil synge “You’ll never BPMN alone” (selv om det ville vært veldig, veldig hyggelig). Så hva var det med denne tanken som gjorde at den hang seg fast over flere dager? Jo, det jeg vil ha frem er nettopp fellesnevneren mellom konsertpublikum som headbanger i takt med musikken, og de uforklarlige variablene som gjør at menn som ellers ikke er blant de første til å uttrykke følelser overfor andre menn, omfavner vilt fremmede, og endatil bryter ut i gråt, fordi noen har sparket en ball inn i en firkant med nettingmasker. Ordet jeg leter etter er tilhørighet. Tilhørighet, og fellesskap. Følelsen av å høre til noe som er større enn seg selv. Noe som er større enn mitt lag, mitt band, og min avdeling. I tilfellet organisasjoner og virksomheter, heter dette fellesskapet arbeidsprosesser.

Tanken bak å prosessorientere en virksomhet er nettopp det å gå fra en vertikal identitet som er knyttet til din avdeling, eller din firkant i organisasjonskartet, til å bli en del av en horisontal prosess som går fra kunden kommer med en henvendelse, til kunden er fornøyd. Det betyr at hver enkelt i større grad må bry seg om de som kommer før og etter seg selv i prosessen, slik at man får til en samhandling på tvers av avdelinger eller enheter. En tilnærming for å oppnå dette er som oftest todelt; for det første må deltakerne i prosessen få forståelsen for hvorfor de skal vite hva andre driver med og hvorfor dette vil kunne ha en positiv påvirkning på deres egen situasjon, og for det andre må det opprettes et forum (eller flere forum) hvor deltakerne i prosessen kan møtes og diskutere ting som de ellers ikke har tid til i en travel hverdag. Jeg har selv opplevd at punkter som har blitt skrevet ned som forbedringspunkter i en kartleggingsrapport hos to avdelinger lett har latt seg løse bare man har vist dem hverandres rapporter, for de har jo egentlig vært enige, de har bare ikke visst om at begge har ment det samme.

Felles for både fotballtilhengere og konsertgjengere, er at de har en felles arena, der det er lov til å uttrykke følelser og entusiasme. I tillegg vet fansen til både fotballspillere og musikere hva de må gjøre for å støtte sine helter, og ofte vet også både fotballspillerne og musikerne hva de må gjøre for at fansen skal bli fornøyde. Det dreier seg ofte om forbausende enkle ting, og etter min mening, så gjelder dette også delvis prosessarbeid. Det er ofte enkle, nærmest selvfølgelige ting, som kan legge til rette for at et ellers tidvis komplisert arbeid kan gjennomføres, og gjøres bra.

Hva tror dere? Er det mulig å oppnå om ikke den samme, så i alle fall en hundredel av den entusiasmen vi ser på andre arenaer, i et kartleggingsmøte? :)