Hvem har ikke lyst til å komme på jobb, skru på pc’en, få en oppdatering rundt siste interne og eksterne utviklinger – som automatisk oppdaterer den eneste KPI’en man trenger – for å kjenne pulsen på sin egen organisasjon? KPI’en behøver ikke være perfekt, men den skal gjerne dekke de berømte 80 %. Resten kan vi flyte på med erfaring og dyktige mennesker rundt oss.
I noen bransjer eller virksomheter er det kanskje mulig å lage en perfekt KPI. Kanskje er det kombinasjonen av en råvarepris, omløpshastighet og kapitalbinding som sier oss om vi er på rett vei. For andre er det kombinasjoner av kroner/volum (eller kanskje motsatt siden vi ønsker å se en positiv utvikling) og salg siste periode som er den perfekte KPI. For de fleste andre er det derimot vanskelig å finne et enkelt måltall som vi kan styre etter. Resultatet blir at vi må forholde oss til et utvalg av forskjellige måltall, som i sum skal fortelle oss hvordan butikken går. Utfordringen da blir i første omgang å finne ut hvilke måltall som er vesentlige for oss. Har virksomheten en strategi eller virksomhetsplan som kan brytes ned til KPI’er? Det er en god start. Da kan vi videre få alle underavdelinger til å bygge sine egne målinger til noe som bidrar til den overordnede oversikten.
Dersom man får på plass en effektiv målstyring oppnår man flere fordeler. Jeg vil her nevne to eksempler:
- Du vil ha svar. Du vil alltid kunne forklare hvilke deler av prosessen som går godt og hvilke steder skoen trykker. Det grafiske bør i tillegg til dagens status inneholde historiske tall for å vise utviklingen, men også hvordan man utvikler seg i forhold til fastsatte mål
- Vi har nå lagt grunnlaget for hvordan hele organisasjonen kan se konkrete resultater av sine forbedringer. Ved at målstyringen er gjennomgående i hele organisasjonen vil alle medarbeiderne kunne se hvordan egne initiativer og prestasjoner påvirker resultatene. Erfaringen vår viser da økt eierskap blant alle, økt entusiasme, lavere sykefravær og bedre resultater. Det kan vi leve med.
Det forhindrer oss ikke fra å drømme om den perfekte KPI. Den ene. Kanskje den finnes.
Et Google-søk på ”Lean” på norske internettsider gir oss over 150 000 treff. Det er ingen tvil om at Lean er pop. Både sykehus, bilverksteder, bredbåndsleverandører og saksbehandlere i offentlig forvaltning tar i bruk ”The Toyota Way” for å løse sine særegne problemer. Oppskriften er tilsynelatende enkel (den kan sammenfattes i en bok), og den er oversiktlig (det finnes 7, alternativt 8 eller 9 typer sløsing).
Kombinasjonen av at veldig mange driver med Lean og at det ikke finnes noen beskytter av Lean som begrep, sier meg at ikke alle Lean-initiativ har like mye med Lean å gjøre.
I dette blogginnlegget fra 2007 irriterer Mark Graban seg over at mange LEAN-prosjekter egentlig er LAME-prosjekter. Med LAME refererte Graban til “Lean As Misguidedly Executed” eller eventuelt “Lean As Mistakenly Explained”.
Mer interessant for beslutningstakere er funnene til analyseselskaper som Aberdeen Group, som skiller mellom ordentlig Lean på den ene siden, og sløv Lean på den andre, når effektene av Lean-initiativer skal summeres opp.
Nå er det kanskje lettere å definere hva ekte Six Sigma er, enn hva ekte Lean er. I Aberdeen Group sin ”Lean Six Sigma Benchmark Report” fra 2006 poengteres det at virksomheter som bruker Lean og Six Sigma sammen, oppnår 40 % høyere besparelser hvis initiativene er ”ekte” enn hvis de ikke er det.
Med ekte Six Sigma mener Aberdeen Group at virksomheten (1) har et formelt etablert Six Sigma program, (2) bruker DMAIC som metode, (3) bruker Black Belts og (4) krever at alle effekter skal kunne måles finansielt.
Det er selvfølgelig umulig å si at det finnes en måte å bli Lean på, som er bedre enn alle andre. Vi vil likevel driste oss til å liste opp noen faktorer det er lett å glemme i kampens hete:
- Lean handler om å se verdikjeden fra ende til ende. Å optimalisere en og en del av verdikjeden hjelper deg ikke til å skape den såkalte ”pull”-effekten hvor kunden eller tjenestemottakeren styrer produksjonen eller saksbehandlingen.
- Det er de som gjør jobben som skal forbedre den. Den perfekte prosess kan ikke finnes opp av ledere eller faglig sterke kvalitetsmedarbeidere, for så å bli implementert i linjen.
- Lean må være målstyrt. Det er mulig å fikse alt, men fiksingen bør begrense seg til ting som er viktig for virksomheten.
- Lean tar tid. De virkelig store effektene av Lean kommer når hele virksomheten tenker og gjør Lean. Slikt tar tid.
Svømmebasseng er ikke bare et problem for norske distrikspolitikere som ikke har råd til å fylle de med vann. Svømmebasseng, eller rettere sagt svømmebaner (swim lanes), er for tiden tema for debatt innen prosessfaget. Bloggeren Mike Gammage har i en serie innlegg satt fokus på bruken av svømmebaner, og mener at man kan kvitte seg med svømmebanene i prosesskart (se og så her og her).
Hva er så disse svømmebanene? I notasjonsstandarden BPMN vises den utførende rollen som en svømmebane, slik det er vist i modellen under.
Denne måten å vise hvem som gjør hva gir en grei oversikt, og er, gitt at man utviser litt moderasjon i modelleringen, noenlunde lettfattelig. Gammage på sin side, bruker en analogi, og viser til at i et orkester, så har hver musiker kun sine noter, og ikke alle andre sine. Det henvises til at dette er det mest effektive, og han mener blant annet dette er en god grunn til at man bør kvitte seg med svømmebaner. Et vanlig argument mot BPMN som notasjonsform er at det er for vanskelig for vanlige forretningsbrukere å forstå notasjonsformen (se blant annet Jim Sinnurs brannfakkel – se også dette innlegget som en oppfølger) . Og det er her jeg begynner å bli uenig, både i analogien og at BPMN skal være så vanskelig å forstå.
For å ta det siste først. Dersom man bruker alle symbolene i BPMN 2.0, og modellerer med utgangspunkt i at modellene skal være i henhold til f.eks. Process Execution Conformance, så er det klart at det er for mange symboler, og for mange regler å ta hensyn til at det blir praktisk for “vanlige” brukere. Det er imidlertid et fåtall av bedrifter som ser hensikten med å velge en så streng tolkning av BPMN (standarden åpner for langt mildere tolkninger). Hovedpoenget med å dokumentere prosesser i Karabins prosjekter pleier å være et ønske om å A) kunne dokumentere prosessene som et ledd i f.eks. en ISO-sertifisering, B) dokumentere prosesser for å forbedre dem, eller C) dokumentere og harmonisere prosesser (f.eks. ved oppkjøp, eller der det er ulik praksis på tvers av ulike produktområder). Og det er her analogien om orkesteret til Gammage begynner å låte surt i mine ører.
Litt av poenget med en prosessorientert virksomhet, er nettopp å unngå silotenkning. Denne silotenkningen oppstår i mange tradisjonelle, hierarkiske organisasjoner, og kjennetegnes best ved at man tenker at “dette er ikke vår avdeling, eller vårt team sitt ansvar”. NAV er et godt eksempel; der man på lokalkontorene unnskylder seg med at “ja, nei, nå har de som sitter på forvaltning gjort en feil”, eller når man ringer til kompetansetelefonen til forvaltning så får man beskjed om at lokalkontoret ikke har samlet inn tilstrekkelig med dokumentasjon. En god illustrasjon på hvor lett det er å bli en kasteball i et slikt system kjenner sikkert de fleste fra Asterix. Hva er poenget mitt? Jo; poenget er såre enkelt. For prosessens kunde (enten det nå er en utålmodig far som venter på foreldrepenger eller en stadig mer frustrert galler) så er det irrelevant hvem sin feil det er. Hovedpoenget overfor kunden er å gi kunden det han eller hun ønsker, ikke om det er din eller de andre i den og den avdelingen sin feil. Eller for å bruke orkesteranalogien; som tilhører så er ikke jeg opptatt av om det er solisten eller fjerdefiolinen som spiller surt. Denne prosessorienteringen får man ikke til ved å fokusere på hva hver enkelt skal gjøre, men ved å fokusere på hva de ulike rollene gjør i sin samhandling for å tilfredsstille kundens behov.
Min erfaring fra prosessarbeid i Karabin, er at prosessarbeid med fokus på roller og overleveringer mellom roller, hjelper på problemene som er nevnt over. Ved å sette sammen en arbeidsgruppe bestående av mennesker som faktisk utfører oppgavene som skal kartlegges, og diskutere seg gjennom prosessen, oppnår man resultater. Små, enkle grep, som det å kartlegge en prosess både fra den overleverende enheten sin side, og fra den mottakene enheten (f.eks. en utviklingsavdeling og en innkjøpsavdeling), løser man kanskje småproblemer som begge har følt har vært et irritasjonsmoment. Et viktig verktøy i denne sammenhengen er nettopp muligheten til å visualisere hvem det er som gjør hva; og jeg har fremdeles til gode å se et alternativ som er bedre enn svømmebanene.
På samme måte som norske skolebarn har nytte av basseng med vann for å lære seg å svømme, har norske (og utenlandske) bedrifter behov for svømmebaner for å forbedre sine prosesser. I alle fall så lenge man ikke har litt styrkedrikk på lur.
